Ufattelig heldig, ja akkurat det er jeg….
Kommentarer (3) 17. februar, 2011 av Sliceofheaven
Lagret under: Ukategorisert
a det gjør jeg… og jeg gjør det stolt og takknemlig.
Grunnen til denne stolte følelsen er min sønn. Han er 10,5 år (veldig viktig den 0,5 altså!!!) og har ett hode som gjør at jeg nå sitter her og er stolt, takknemlig, imponert og veldig, veldig glad.
Det hele begynte med at han holdt på med leksene, og forsto ikke helt oppgavelyden: hvilke figurer har 1/3 skravert? Vi begynte da med å resonnere oss frem til hva 1/3 var. Altså en figur som var delt i 3 like store deler. Oppgaven gikk da ut på å finne en figur som hadde en av tre deler fargelagt. Jeg avanserte videre opp til å få han til å forstå likheten mellom 1/3- deler, 2/6- deler, 3/9- deler og 4/12-deler, og at disse delene faktisk var like store. Dette tok han kjapt. Så avanserte jeg til å se om han forsto hva en hel besto av (altså 5/5-deler), og deretter hva f eks 10/5-deler og 15/5 deler egentlig var. Det endte opp med at gutten selv forsto at 17/5-deler egentlig var 3 hele og 2/5-deler.
Seriøst, dette er ting ungdomsskole elever kan slite med å forstå. Har jobba i ungdomsskolen selv, og sett dette på nært hold. Min sønn er 10 år… og han forstår. Jeg ble så stolt at jeg fikk tårer i øynene. En ufattelig god slutt på dagen. Han gikk å la seg stolt som en hane. Han såg jo hvor stolt jeg var, og når jeg forklarte at dette var vanskelig for de som til og med var 13 år… ja da forsto han at dette var noe stort noe.
Jeg er stolt over at han har godt hode, og jeg er takknemlig for at vi har en relasjon som gjør at jeg klarer å forklare ting slik at han forstår. Ikke alle som er like heldig vil jeg tro.
Og ikke nok med det. Han tok opp med meg, mens vi holdt på med brøken, at han var glad vi hadde den lekselesingsmåten vi hadde. Jeg lurte på hvordan da, og da tok han frem en venn, og at foreldrene hans bare gav svarene uten å forklare hvordan man kom frem til det. Dessuten brukte de mange stygge ord, banneord altså, i dialogen med sin sønn. Jeg stilte litt spørsmål om hvorfor han syns det var så bra slik vi gjorde det, og da sier han: Jo, for jeg lærer jo ikke noe av å bare få svarene. Og lærer ikke jeg noe, hvordan kan jeg da lære mine barn noe annet enn svarene?
Jeg må si jeg av og til bare blir sittende å se på min sønn, undrende på hva som svirrer rundt i det hodet.
Så i kveld blir jeg å gå til sengs med en ufattelig stolt følelse inne i meg over sønnen min. Jeg er takknemlig for at jeg fikk være så heldig å bli hans mamma, og jeg takker for at jeg har evnen til å klare å formidle ting på en måte som gjør at han forstår.
Jeg er i bunn og grunn en meget heldig mamma/kvinne… og da gjør det ikke noe at man starta kvelden med migrene, mentalt sliten etter en krevende dag i praksis, og faglesing. Alt dette blir satt ganske så bestemt på sidelinja når man har en så strålende fantastisk sønn.
Tips oss hvis dette innlegget er upassende
1. Birgit_ | 18. februar, 2011 at 14:11
Kanskje eplet ikke faller så langt fra stammen
Hehe kanskje ikke? Er i alle fall godt å se at han får til
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
2. sjøsjuk | 18. februar, 2011 at 21:33
Jau! Birgit har et poeng dær
Mora e flink og 
At guten e flink, det e det ingen tvil om
Hehe takk
Noe har jeg nok gjort rett… og faren må ha gjort noe rett. Og det beste er at han har blitt en slik fin gutt selv om faren og jeg ikke bor sammen og har ikke gjort det på mange år. Det er en god følelse det 
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
3. sjøsjuk | 18. februar, 2011 at 22:56
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende