http://sliceofheaven.ipublish.no/

Jupp… det er meg….

Snakkes?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

I 1986 var det en slik katastrofe i Tjernobyl. Jeg var på den tiden 9 år gammel, og skulle ikke blitt påvirket av det i nevnelig grad. Men, jeg hadde foreldre som brydde seg, og da jeg var rundt 13 fikk vi to jenter på samme alder som meg på helsereisebesøk til oss en hel sommer. Disse to bodde i nærområdet av Tjernobyl og ble massivt strålet da ulykken slo til. De to månedene hos oss på Sunnmøre, med vår norske gode natur, friske luft og sunne mat. De to månedene kunne gi disse jentene noen år til å leve, kunne gi dem helsa en smule tilbake. Hun ene kom tilbake til oss året etterpå i nye to måneder.

Hun var barnehjemsbarn i tillegg, så vi fulgte ekstra opp om henne. Sendte penger over, fikk henne over hit ett helt år så hun fikk gå folkehøyskole her. Prøvde på adopsjon men det fikk vi ikke til. Vi holdt pusten da hun var gravid, og pusta lettet ut når hun fødte en velskapt datter. DET var ikke nødvendigvis resultatet som trengte å bli…

Etter det ble adopsjon utelukket, ville bli en ensom liten jente igjen i Ukraina ett år mens vi eventuelt søkte familiegjenforening mellom henne og min adopterte søster. Min far reiste over noen ganger med klær, penger, og hjalp til med diverse på sine turer over dit.

Så fikk vi høre at hun hadde funnet seg en mann, og hadde endelig på uendelig lenge en familie rundt seg der hvor hun selv var, og vår glede var stor.

Så fikk vi høre i 2008 at hun var blitt HIV positiv. Hun hadde fått infisert blod på ett sykehus da hun var der for en av sine mange legebesøk pga stråleskadene hun fikk i 1986. Dette fikk hun vite da hun var på kontroll da hun var gravid med sitt andre barn. Etter dette fikk hun ikke lenger legehjelp eller behandling på sykehus. Har du HIV er du dødens.  Hun fikk ikke da lenger hjelp mot smuldrende skjelett, sviktende nyrer, kreft, nulleksisterende imunforsvar.. for å nevne noe.Vi holdt atter pusten når fødsel skulle skje, og kunne puste lettet ut når nok en velskapt jente såg dagens lys, og både mor og datter overlevde. Det viste seg til all lykke at den nyfødte ikke hadde fått HIV av sin mor.

Vi reiste til henne i påska i 2009, mamma, pappa, jeg og minien. Vi visste da at det ikke var lenge igjen av vår kjæres liv. 2 dager etter vi hadde reist hjem sovnet hun inn. Hun døde 32 år gammel, alt for ung, mor til to, og det på grunn av senskader av Tjernobyl.

Hun er død, hennes to døtre lever uten sin mor.. naturen og faunaen rundt Tjernobyl har enda over 70 år igjen før den kan kalles tilnærmet frisk. Så derfor sitter jeg med en verkende klump i magen med tanke på den katastrofen jeg håper ikke vil skje i Japan. Dens omfang med 6 reaktorer mot Tjernobyls ene, ja det er for skrekkelig å tenke på.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Hvorfor bobler jeg? Jo jeg føler jeg har stålkontroll på livet og fremtiden min, jeg føler jeg lykkes og at jeg vil lykkes, jeg føler at jeg kan få til akkurat det jeg vil.

Lørdagen i dag gikk med til kurs med jobben for oss som er ledere (styrere, pedagogiske ledere og pedagoger) i hele vår organisasjon. Det var forelesninger og gruppearbeid. Jeg fikk forespørselen fra styrer om å legge frem for nær 80 kollegaer hva vår barnehage kom frem til i oppgavene. Fikk blink, thumbs up og klapp på skuldra. Jeg har null skrupler for å snakke forran folk og var nok grunnen til at jeg fikk oppdraget i dag. Neste gang er det noen andre som må til pers .

Men uansett, jeg fiksa dealen i dag, følte jeg fikk god innput hele dagen, og det gir en boost. På vei hjem kjøpte jeg en bursdagsgave og for å finne den måtte jeg innom en del butikker. Jeg kjente det boblet over av tanker og ideer om hvordan mitt hus, MITT hus (den gang det blir en realitet), blir å skulle se ut. Mens jeg gikk gjennom butikkene så formet rommene seg. Jeg vet hva jeg vil ha, og hvilke deler jeg skal inkorporere. Skal for eksempel bytte ut ene sofaen min med en gammel uttrekksseng  med madrass og en haug med forskjellige puter. Det skal bli MIN plass i stua. I den skal jeg ha tepper, puter, farger, mønster, tekstur, og midt oppi alt det der skal det ligge en katt og en hund. Jeg skal ha mønstra tapet som passer til de gamle stolene mine, må bare finne tapeten først og få en vegg å tapetsere.

Jeg skal ha en ny bil, enten det blir en Alfa Romeo MiTo, en Suzuki Swift, eller en Audi A1.  Jeg skal fikse eksamen nå til sommeren, og jeg skal fikse ett år til på skole og en eksamen til. Ved endt eksamen nr to stiger jeg i lønn pga ansiennitet, utdannelse og tid  i firmaet. Jeg skal ha ny tatovering, på leggen denne gang, og den skal symbolisere at jeg føler meg uovervinnelig nå. Den skal være bursdagsgave til meg selv etter endt eksamen nr to.

Det hjelper på selvfølelsen å få feedback fra leder om at man gjør en god jobb, og at man ikke vil bli mista, at man blir sett på som en ressurs.

Akkurat i dag føler jeg meg som Superwoman, og vet jeg kommer til å føle det slik leeeeeenge. Det er hærlig, livet er hærlig, jeg vet hva jeg vil og jeg vet jeg kommer dit. Hinder på veien blir nok bare føysa av banen.

Hurra for meg, her kommer jeg

God lørdag til dere som titter innom

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Hvorfor dra med seg sin mor kan noen kanskje lure på? Vel, uten henne hadde min tilværelse de siste 8 årene blitt en god del vanskelig. Jeg gikk ut av ett forhold etter 7 år for 8 år siden, og hadde ikke full jobb. Minstemann var 3 år. På den tiden var det ikke lett å få seg full og fast jobb, så ble til at jeg hadde to deltidsjobber stort sett hele tiden. Selve jobbene varierte, men jeg hadde på den måten full lønn nesten. Deltidsjobber er ikke akkurat godt betalt, så tidvis jobbet jeg opp i 120 % og først da ble det tilnærmet lik en full årslønn, vel og merke på lavere nivå. Dette igjen betød jo at jeg måtte ha en del barnevakt siden jeg ofte måtte reise litt for å dra på jobb. En gang hadde jeg to jobber der jeg måtte kjøre tre mil i mellom, pluss ferge. Moro ikke sant? Min mor stilte opp og passet min sønn, uansett når det skulle være og hvor lenge det skulle være. Jeg slapp å betale en krone. Slik gjorde hun i alle fall de 5 første årene, og nå også, når behovet er der.  Hun er verdt sin vekt i gull den madammen der.

Nå, 8 år senere er min sønn blitt 10,5 år og han er meget selvstendig, så behovet for pass er langt mindre. Min økonomiske situasjon er langt annerledes også, tjener vel dobbelt av det jeg tjente da jeg jobbet dobbelt. Så da syns jeg det var på tide å hedre min mor for det hun har gjort for meg siste årene, samt endelig få kommet seg på en skikkelig tur sammen med min sønn. Det blir egentlig den første skikkelige ferien jeg har hatt på 10 år.

Såh.. våren blir laaang ja… for vi reiser i månedskiftet juni juli

Kjenner jeg er på en god bølge nå, føler at nå får jeg virkelig ting til å snurre, er litt der at jeg nå føler at ingenting er for vanskelig (om man ser bort fra det å  ha nok energi til den studiesaken min da). Jeg har fire mål jeg skal nå, og det ser ut til at jeg skal klare det.

Mål 1 har jeg fått til, og det var å kjøpe meg selv en alliansering til jul. Den glitrer på fingeren min nå. Jeg skal ha tre stener i den: diamanten er for min sønns fødsel, en safir når han blir 15 og en rubin når han blir 18. Mål to er ferien, og det er godt å kunne spandere på hotell og reise til min mor og sønn, og likevel ha lommepenger nok til å kose oss med ene og andre. Mål 3 blir å bytte til forholdsvis ny bil, og helst en Alfa Romeo MiTo. Mål 4. Penger til hus. Nå ser jeg det skimte i fremtiden, og det er utrolig godt.

Nei, dette her skal jeg få til . God søndag.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

I dag var vi på kjøpesenteret for å handle en bursdagsgave til en venn av min sønn. Minsten hadde med egne penger fått i bursdagsgave i september (flink å spare vet du)  og han var tenkt å kjøpe seg noe på en leketøysbutikk.

Vi gikk forbi en butikk der det hang en bluse jeg syns var fin. Jeg måtte jo bortpå å klå litt på den, men det gjør jeg egentlig relativt ofte på slikt, men går like ofte videre og tenker ikke mer på det. Minstemann dreier inn i butikken og spør hvilken størrelse jeg bruker, grabber en og spør om denne er passelig i størrelse. Jeg skjønner med en gang hvor han vil hen, og prøver å gå ut av butikken og sier at det trenger ikke han å tenke på. Men gutten er standhaftig og VIL vite om den passer. Da må jeg rett og slett bøye meg ned, gi han en klem og si at: “Vennen min, tanken du har nå er veldig fin, og den beste gaven jeg kan få av deg. Vet du vil være snill, men du skal ikke bruke 400 kr av bursdagspengene dine til å kjøpe en så dyr gave til meg. ” Han sto på sitt og mente at klart skulle han kjøpe meg en gave, det var hans penger. Det kunne jeg ikke argumentere mot, men sa at han ikke fikk lov til å kjøpe meg en så dyr gave. Det kunne han gjøre når han var litt større og hadde en lørdagsjobb som gjorde at han tjente egne penger. Bursdagspengne skulle han bruke på seg selv.

Vi gikk ut av butikken, jeg såg han var litt snurt. Jeg fortalte han at hele denne episoden egentlig var en av de beste gavene jeg kunne fått, for han var så snill og god og tenkte på mamman sin. Jeg sier videre at om han virkelig vil kjøpe meg noe, så kan vi gå på Glitter slik at han kan finne noe der. Jeg la til at jeg ønska meg en ny blomst til å pynte håret med.

Han sier ok til det, og jeg venter utenfor. Kjapt ekspedert, han vet hva han vil den gutten. Så skal vi på Ica Maxi og kjøpe kattesand til min mor, og inn der gidder han sjelden bli med- han stikker inn på lekebutikken som ligger vegg i vegg, han.  Når jeg har betalt og skal kikke etter min sønn, så står han rett bak meg med ett smil om munnen og rekker meg en innepakket bukett med blomster. Da har han på eget initiativ gått inn på blomsterbutikken som også ligger vegg i vegg med der jeg skulle, og kjøpt en bukett til meg.Jeg ble skikkelig glad, den gutten har skikkelig omtanke, kan ikke si annet.

Hva annet kan man da gjøre enn å gi en kosemoseklem og takke, og smile fra øre til øre. Pakket opp da vi kom hjem og fikk en rød rose til å ha i håret, og en bukett med gulrøde roser.

<3 min sønn <3

Jeg er bra heldig jeg.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Grunnen til denne stolte følelsen er min sønn. Han er 10,5 år (veldig viktig den 0,5 altså!!!) og har ett hode som gjør at jeg nå sitter her og er stolt, takknemlig, imponert og veldig, veldig glad.

Det hele begynte med at han holdt på med leksene, og forsto ikke helt oppgavelyden: hvilke figurer har 1/3 skravert? Vi begynte da med å resonnere oss frem til hva 1/3 var. Altså en figur som var delt i 3 like store deler. Oppgaven gikk da ut på å finne en figur som hadde en av tre deler fargelagt. Jeg avanserte videre opp til å få han til å forstå likheten mellom 1/3- deler, 2/6- deler, 3/9- deler og 4/12-deler, og at disse delene faktisk var like store. Dette tok han kjapt. Så avanserte jeg til å se om han forsto hva en hel besto av (altså 5/5-deler), og deretter hva f eks 10/5-deler og 15/5 deler egentlig var. Det endte opp med at gutten selv forsto at 17/5-deler egentlig var 3 hele og 2/5-deler.

Seriøst, dette er ting ungdomsskole elever kan slite med å forstå. Har jobba i ungdomsskolen selv, og sett dette på nært hold. Min sønn er 10 år… og han forstår. Jeg ble så stolt at jeg fikk tårer i øynene. En ufattelig god slutt på dagen. Han gikk å la seg stolt som en hane. Han såg jo hvor stolt jeg var, og når jeg forklarte at dette var vanskelig for de som til og med var 13 år… ja da forsto han at dette var noe stort noe.

Jeg er stolt over at han har godt hode, og jeg er takknemlig for at vi har en relasjon som gjør at jeg klarer å forklare ting slik at han forstår. Ikke alle som er like heldig vil jeg tro.

Og ikke nok med det. Han tok opp med meg, mens vi holdt på med brøken, at han var glad vi hadde den lekselesingsmåten vi hadde. Jeg lurte på hvordan da, og da tok han frem en venn, og at foreldrene hans bare gav svarene uten å forklare hvordan man kom frem til det. Dessuten brukte de mange stygge ord, banneord altså, i dialogen med sin sønn. Jeg stilte litt spørsmål om hvorfor han syns det var så bra slik vi gjorde det, og da sier han: Jo, for jeg lærer jo ikke noe av å bare få svarene. Og lærer ikke jeg noe, hvordan kan jeg da lære mine barn noe annet enn svarene?

Jeg må si jeg av og til bare blir sittende å se på min sønn, undrende på hva som svirrer rundt i det hodet.

Så i kveld blir jeg å gå til sengs med en ufattelig stolt følelse inne i meg over sønnen min. Jeg er takknemlig for at jeg fikk være så heldig å bli hans mamma, og jeg takker for at jeg har evnen til å klare å formidle ting på en måte som gjør at han forstår.

Jeg er i bunn og grunn en meget heldig mamma/kvinne… og da gjør det ikke noe at man starta kvelden med migrene, mentalt sliten etter en krevende dag i praksis, og faglesing. Alt dette blir satt ganske så bestemt på sidelinja når man har en så strålende fantastisk sønn.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Februar anno 2011 ser ganske uoverkommelig ut. Skal ha 10 dager praksis i annen barnehage, noe som vil si en dårligere måned lønnsmessig da jeg blir trekt i lønn de dagene. Praksis betyr mye mer arbeid i forhold til skriving. Samtidig så gleder jeg meg til praksis, liker jo utfordringer. Så skal jeg jo gjøre alt det jeg skal gjøre i forhold til jobben da. Så må jeg ikke glemme arbeidskrav 3, og to frivillige arbeidsoppgaver i forhold til skole. Skal jo lese pensum også da, og skrive referat av det. Skulle hatt tid til å laget noen bursdagsgaver også, noe ørepynt, men finner ikke tid eller energi til det pr i dag.Skulle lest litt blogger også… får bli i april det tror jeg.

Har selv bursdag i februar, den 19 for å være nøyaktig. Begynner å nærme meg midten av 30 årene også… 34 år den 19 februar.  Blir trolig ut to kvelder sammen med forskjellige folk for å feire min dag og deres dag, ikke helt den store trangen til å ta den helt ut disse dagene, men ut skal jeg. Tror jeg trenger å lufte hodet litt.

Jeg får holde hodet over vannet i februar, og håpe på at energinivå stiger og tiden strekker til i Mars. Den måneden har tross alt normalt mange dager i det minste Jeg får holde fokus på eksamen i juni, og påfølgende økning i kompetanse. Om 1,5 år kan jeg inkassere nok en høgskoletittel, bedre lønn og fast jobb som pedagogisk leder. Det er en gullerot verdt å jakte på.

Enn så lenge får jeg kikke på dette bildet og tenke at jeg KAN se slik ut innimellom, men kanskje ikke i februar. Får grave frem igjen denne dama i mars. Hun som sitter og knotter på dette innlegget kjenner seg ikke helt igjen i dama på bildet, selv om det vitterlig er meg, en dag i januar 2011.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Mitt standpunkt er i alle fall at om du ligger under fartsgrensen uten gooooooode grunner, så bør du sleppe forbi folk. Mitt standpunkt er også at OM du velger å kjøre saktere, så for guds skyld hold deg til en fartsgrense i stedet for å vingle opp og ned mellom to ytterpunkt på speedometeret uansett om det er svinger eller rette strekker. Og ikke minst, hold begge hjulsett på DIN side av veien, ikke vingle frem og tilbake over din side av veien, der du har begge hjula på høyresida over hvitstripa når du møter møtende trafikk, og slett ikke ha begge hjula på venstresida over gulestripa sånn en 10 ganger på en mil.

Jeg låg bak en slik en i dag, da jeg kjørte hjem fra skolendagen min. Ble liggende bak denne bilen i vel en mil. Ble lettere sjokkert over vingling frem og tilbake på denne siden av veien, og det ble ikke bedre av at farten varierte fra 60 til 80 km/t hele tiden. Fartsgrensen var 80, og det var ikke glatt.

Bak meg låg det en hvit BMW som såg seg lei av denne vinglingen i fart, men de hadde tydeligvis ikke sett hvordan denne sjåføren var. De kjørte forbi og det holdt på å gå skikkelig ille. Bilen forran meg holdt nok en gang på å krysse gulelinja i det BMW’en passerte. Jeg vurderte å ringe politiet og anmelde sjåføren for mulig promille eller uvettig kjøring.

Vel fremme på fergekaia og inn på ferga, så bestemte jeg meg for å ta en prat med dette vesenet. Gikk frem, banka på ruta, putta hendene i lomma. Det var en mann som satt bak rattet, midt i 50-årene kanskje. Briller ja, men ikke hatt. Brune stygge tenner hadde han, og han såg ut som livet ikke hadde vært bare snill med han. Jeg sa jeg hadde lagt bak han og observert hans evne som sjåfør, og at jeg var mildest talt ganske sjokkert. Forklarte kort og uten utbroderinger hva jeg hadde observert, og hva det fikk meg til å føle som medsjåfør på veien. At jeg faktisk var redd han som sjåfør, og at jeg vurderte å melde til politiet. Jeg passet på å bøye meg litt inn i vinduet for å kjenne om jeg kjente alkohollukt, noe jeg ikke kjente. (etter min erfaring fra barnevern, så VET jeg hvordan det lukter av folk som mener de ikke har drukket).

Han sa at han ikke før hadde fått noen tilbakemelding på kjøringen sin, verken av møtende bilister eller bilister som kjørte samme vei. Jeg sa at det kunne vel være så, men jeg sa i fra fordi det var rett og slett farlig slik han kjørte. Han sa jeg bare måtte melde til politiet om jeg ville det, og jeg svarte at jeg ikke hadde gjort det, ville heller gjøre han oppmerksom på min observasjon. Han takket for det, men visste ikke hva mer han skulle si. Virket litt tafatt stakar. Jeg sa det var ikke så mye mer å si enn det som alt var sagt, og at han burde tenke litt mer på kjøringen sin. Så gikk jeg.

Da vi kjørte av ferga så såg jeg han hadde parkert på siden av veien, på en busslomme. Har tenkt mye på dette nå i kveld, og er enig i at jeg skulle gjort som jeg gjorde. Det tankene har kretset om er hva som fikk denne mannen til å kjøre slik. Det var ikke alkohol i alle fall, den lukta hadde jeg kjent på han. Kan ikke tro han er så elendig generelt, da hadde det nok smelt for lenge siden. Mine tanker kretser til en meeeget lang telefonsamtale eller at han faktisk holdt på å sovne. Holder en knapp på det siste siden han stoppa rett etter ferga og stoppa bilen. Og når jeg tenker etter, så såg han noe rødkantet ut i øynene.

Uansett, håper den lille samtalen med meg gjorde såpass intrykk at den førte til endring…

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Sitter i pysjen, har ikke tatt den av siden jeg sto opp i dag. Sovet 12 timer i natt også, og var vel klar for noen timer til. Deilig med slike dager der man ikke trenger å kle på seg. Håret i en eneste floke holdt tilbake fra ansiktet med en strikk. Barbent. Trenger bare å vaske ansiktet og pusse tenna så er jeg klar for senga igjen.

Minsten har hatt besøk i kveld av en kar fra klassen sin. Nå ligger de begge å sover på rommet hans. Minsten på solseng og gjesten i senga. Har egentlig vært en kos kveld, noe bordet viser.

Sitter og rydder i hodet mens jeg får ord og melodier levert rett i øret, biter meg fast i teksten på sangen “I’d rather dance with you than talk with you”. Den er så hærlig, så tatt på kornet for hvordan jeg av og til savner å ha det. Det å føle tostemtheten med en annen, der kroppen taler i stedet for munnen. Det er ikke noe som er mer forførend enn en mann som vet å bruke kroppen når han danser. Det at hver en fiber i kroppen vet hvordan man skal føre seg, der musikken lever gjennom kroppen, strømmer fra kropp til kropp. Og når det er følelser mellom de to som danser også.. da er det å danse magisk. Akkurat i kveld savner jeg akkurat denne typen tosomhet. Vet ikke om jeg får frem hvordan jeg tenker og føler om det, men når to som føler for hverandre danser og kroppene er samstemte, da er det bare helt utrolig sterkt.

Sukk, sitter på en hard spisestuestol og ser på sofaen.. var egentlig dit jeg var tenkt meg, se litt på tv…men jeg finner meg fanget i de smektende toner fra musikken som strømmer inn ørene. Enkelte sanger får meg til å føle så sterkt. Kan ikke forklare hva jeg mener på annet vis enn at musikken fyller hver en fiber i kroppen min, og at jeg dermed føler den med hele meg. Det er så intenst og deilig…

Ønsker dere alle en god natt…

Tips oss hvis dette innlegget er upassende